For et halvt århundre siden var jeg lektor ved Bergen Katedralskole og tok mot nykommere fra alle Bergens-skolene og nærmeste omland. En litenruppe skilte seg ut, hvert år: De som kom fra Steinerskolen.

Elevene fra Steinerskolen kunne lite og ingenting av det vi kan kalle formalt lærestoff. Det første inntrykket, det første året, i alle mine tre undervisningsfag, var dette: Hva i all verden har de brukt syv år til på den skolen?

Men det gikk ikke lang tid før jeg skjønte at én ting hadde i hvert fall lært: å lære. Det tok noen måneder, så var de på høyde med resten av klassen, og forklarte ubesværet hva perfektum partisipp var og hva som var forskjellen på tune one og tune two i engelsk uttale. De var læreville, disiplinerte uten å være redd for autoriteten, og kritiske uten å være uhøflige – med sine stadige spørsmål om hvorfor og hvordan.

Her skiftar eg målform: Den minst takknemlege oppgåva ein norsklærar kan få, er å læra bergensungar nynorsk. Det er nemleg så at den grammatiske strukturen i bergensdialekten (melkar,an godt, den kyren der?) er den norske målforma som ligg lengst frå nynorsken. Til det kjem gamle fordommar frå den tida då det galdt for ein bergensar å løyna at foreldra snakka strilemål. Men også her skilde Steiner-elevane seg ut: dei møtte ”sidemålet” med opne sinn og skreiv nynorsk med lyst: Heisann, noko nytt å læra!

Mitt normalspråk igjen: Om vi nå, den gangen, hadde operert med standardiserte, normerte, nasjonale prøver ved utgangen av syvende klasse, og med offentliggjøring av resultatene, ville Steinerskolen i Bergen utvilsomt ha blitt plassert i bunnsjiktet. Og gjett hva det ville ha betydd for søkningen til skolen?

Med velvillig tillatelse fra
Willy Dahl og Bergens Tidende