Etter mange år som steinerskolelærer og nå førstelektor ved Rudolf Steinerhøyskolen og forsker ved Universitet i Oslo, kjenner jeg meg ikke igjen i Sandberg og Kristoffersens ensidige fremstilling av steinerskolene. Naturligvis finnes det kritikkverdige forhold ved norske steinerskoler, men steinerskolene er ikke passive eller fornektende i forhold til sine utfordringer, slik forfatterne hevder. I likhet med offentlig skole gjennomfører steinerskolene sine kvalitets- og læreplanreformer. Skolene søker å endre det som ikke lenger er tidsmessig, samtidig som gode tradisjoner og fungerende praksis ivaretas. Utvikling og forbedring bygger på anerkjennelse og kritikk. Slik sett kan den nyutkomne boken være en viktig påminnelse om at det påligger enhver skole å revurdere sin virksomhet i tråd med utviklingen i samfunnet ellers.

Steinerskolene har uttrykt tilknytningen til Steiners antroposofi i sine læreplaner. Disse læreplanene danner en forpliktende ramme for skoledrift og undervisning. Utover gjeldende norske lover og forskrifter finnes ikke andre felles forpliktelser for steinerskolelærerne. Etter mitt skjønn vitner steinerskolenes nåværende godkjente læreplan fra 2007 om et utviklingsorientert forhold til tradisjonen. I den generelle delen kan man lese om hvilke ideer fra antroposofien pedagogikken velger å knytte an til. Likeledes kan man se hvordan steinerpedagogikken har nydefinert sitt syn på utvikling, på samspillet barn-skole-samfunn og på en rekke andre områder, blant annet når det gjelder bruken av digitale medier. Den oppmerksomme leser vil dessuten se at ord som temperamenter, reinkarnasjon eller engler ikke er nevnt i læreplanen.

Skjult agenda

Sandberg og Kristoffersen mener å påvise at steinerskolene har en skjult agenda. Bak en fasade av saklig selv-presentasjon, skal det angivelig drives et storstilt felles åndeliggjøringsprosjekt.  For meg er det et spørsmål hvordan forfatterne forestiller seg at et helt skoleslag med rundt 1000 ansatte skulle kunne opprettholde en slik hemmelig åndsagenda. Hvordan kunne et slikt regime gjennomføres og organiseres, selv over kort tid? Steinerskolene skal i følge forfatterne ha bedrevet en indre regi over sine ansatte under mesteparten av de siste hundre årene. Dette er urimelige påstander og vitner om liten innsikt i sosiale prosesser.

Når de ansatte ved steinerskolene uttaler seg, så antar Sandberg og Kristoffersen at noe stadig holdes skjult. Dette skjulte finnes riktignok å lese hos Rudolf Steiner. I følge forfatterne eksisterer det altså en form for meningsidentitet mellom Steiners verk og norske steinerskolelærere. De skiller ikke mellom Steiners ideer og oppfatningen av dem. Når det ikke tas høyde for at det finnes et mangfold av Steiner-fortolkninger, fremstår steinerskolene som en svart-hvit-verden styrt av en logikk der du enten er for eller mot, enten er utenfor eller innenfor. Kun ved å gjøre et svært begrenset utvalg kan en slik ensidighet fremstilles, men noe virkelighetsnært bilde gir det ikke.

Steinerskolene er ikke totalitære meningsregimer, slik Sandberg og Kristoffersen påstår. Like lite som et skoleslag i dagens Norge gjennom titalls av år kan opprettholde en skjult agenda, like lite kan en stor gruppe lærere disiplineres til å mene bestemte ting. Også her må jeg spørre hvordan noe slikt skulle kunne være mulig, dersom steinerskolene hadde forsøkt å få det til? Sandberg og Kristoffersen forutsetter en umulig og uønsket direktekobling mellom Steiners tekster og nålevende menneskers meninger. Det finnes ingen direkte vei fra bok til tanke. Jeg kjenner ikke til noen studier av lesning, forståelse eller kunnskap som underbygger muligheten for at Steiners tanker skulle kunne overføres kollektivt til steinerskolelærere eller hvilken som helst annen gruppe. Steinerskolenes ideal om frihet innenfor åndslivet er uttrykt i læreplanen. En meningsidentitet med Steiner ville stå i sterk motsetning til dette idealet. Ved Steinerhøyskolen legges det spesiell vekt på en nyansert og kritisk tolkende lesning av Steiners tekster.

Fundamentalisme

I boken gjengir forfatterne fortellinger fra tidligere elever, foreldre og lærere som har hatt negative erfaringer med steinerskolene og med lærerutdanningen på Steinerhøyskolen. Her fremkommer kritikk som må tas på alvor. Disse eksemplene bør danne utgangspunktet for diskusjoner og selvevaluering i både steinerskolene og på Steinerhøyskolen. Mange av informantenes fortellinger referer til hendelser som står i strid med god steinerpedagogikk. I og med steinerskolenes eksplisitte ønske om å være et pedagogisk alternativ og ikke livssynsskoler, må slike erfaringer gjøres til gjenstand for undersøkelse. Der en eventuell oppdragelse i livssyn kan påvises, må dette selvsagt endres. Slik jeg ser det, finnes fundamentalister i svært mange miljøer. Både Steinerhøyskolen og de norske steinerskolene tar avstand fra alle former for dogmatikk og fundamentalisme.

De ensidig negative erfaringene som blir gjenfortalt i boken til Sandberg og Kristoffersen er ikke representative verken for steinerskolene eller Steinerhøyskolen. Svært mange foreldre og elever er fornøyd med den alternative pedagogikken og kjenner seg ikke igjen i Sandberg og Kristoffersens bok. Når det gjelder Steinerhøyskolen, ble det i 2008 gjennomført en undersøkelse der alle uteksaminerte studenter fra de ti siste årene fikk tilsendt et spørreskjema. Skjemaet inneholdt spørsmål fra den store norske, offentlige undersøkelsen av høyere utdanning, StudData. Et betydelig flertall av studentene meldte tilbake at de var meget tilfredse med sin utdanning, de opplevet den som relevant for arbeidet i skole eller barnehage, og de ville valgt samme utdanning og samme utdanningssted dersom de skulle velge på nytt. Sandberg og Kristoffersens bok representerer altså kun et lite utvalg studenter som ikke har vært fornøyd med sin utdanning ved Steinerhøyskolen.

 

Vitenskapelig tilnærming

Steinerskolene vil ikke være livssynsskoler. Heller ikke Rudolf Steiner ønsket dette. Han advarte lærerne i den første steinerskolen mot at antroposofisk idéinnhold skulle komme til uttrykk i undervisningen. Slike sitater fra Steiner har Sandberg og Kristoffersen ikke tatt med i boken. I steinerskolenes nyeste læreplan står følgende setning: ’Steinerpedagogikken er religiøst og livssynsmessig uavhengig’.  Det er dette prinsippet som forplikter skolene og ikke eventuelt andre formuleringer fra Steiners side.

I antroposofien knyttes temaer av spirituell karakter til konkrete livsoppgaver som skoledrift og jordbruk. Mange velger å ta avstand fra tanken om reinkarnasjon eller englenes oversanselige virksomhet. Andre oppfatter slike temaer som interessante og forfølger derved filosofiske og religionshistoriske ideer kjent fra europeisk middelalder, fra islam og fra hinduistisk og buddhistisk tradisjon.

Det finnes ingen tro å bekjenne seg til i antroposofien, intet ritual, ingen lære. Selv om Steiners utgangspunkt var temaer av metafysisk eller religiøs karakter, var hans behandling av disse temaene både kritisk og begrepsmessig. Steiner kalte selv sitt verk for vitenskapelig. Mange har kritisert ham for dette, og for eksempel gjør den alt for knappe bruken av kilder hans tekster sårbare på dette punktet. Hvilke deler av Steiners verk som fortjener betegnelsen vitenskapelig er etter mitt skjønn et åpent spørsmål. Likevel kan det på visse punkter være verdifullt å holde fast ved Steiners intensjon om vitenskapelighet. En vitenskapelig tilnærming vil foreta en kritisk vurdering av de resultater som presenteres. Den som leser Steiners tekster i dag vil naturligvis søke å skille det interessante og aktuelle fra det som er utdatert, og trolig stille strengere metodiske krav til verkets innhold enn mange gjorde i Steiners samtid.

Svært mange av Steiners utsagn blir aldri trukket inn i Steinerhøyskolens undervisning fordi de ikke er relevante for steinerpedagogikken. Andre tanker fra antroposofien tas opp i undervisningen på grunn av deres idéhistoriske betydning. De grunntankene i Steiners verk som er nødvendige for å forstå hans pedagogiske tekster behandles, men også her vektlegges prinsippet om selvstendig dømmekraft og kritisk refleksjon. Ingen steder i høyskolens undervisning likestilles Steiners ideer med pedagogisk praksis.

 

Steinerpedagogikkens mangfoldige grunnlag

Antroposofien er en viktig kilde til de steinerpedagogiske ideene. Dersom Steiners verk leses i idéhistorisk sammenheng, blir det tydelig hvor mange av verkets ideer som er relatert til tenkere innen vitenskap, filosofi, pedagogikk og kunst. Også steinerskolene ble til i en idémessig dialog med pedagogikkhistoriens viktigste impulser.

Steiners samtid var preget av reformpedagogikken. Det skulle være slutt på autoritær tvang og ensidig teoretisk læring. Skolen skulle ta utgangspunkt i barnet og dets behov. På mange måter er steinerskolene i slekt med denne reformimpulsen. Vektleggingen av praktiske erfaringer, kunst, naturopplevelser og tverrfaglige prosjekter er gode eksempler på en reformpedagogisk arv. I tillegg er det interessant å se hvor stor plass tenkning, teori og faktakunnskap fikk i steinerpedagogikken. Her var Steiner på mange måter i utakt med visse trender i sin samtid. Steiner søkte også å korrigere et rent barnesentrert syn på skolen med å hevde at samfunnets og barnets perspektiv må behandles likeverdig. Ideen var at praktisk og teoretisk kunnskap vil kunne løfte og befrukte hverandre i skolen og ikke representere to ulike syn på læringens innhold.

Steinerpedagogikkens tanke om at læring og utvikling bygger på en integrasjon av handlende erfaringer, følelsesmessig engasjement og intellektuell forståelse går helt tilbake til Platon. Denne ideen fremføres videre gjennom historien av kjente pedagogiske tenkere som Comenius, Pestalozzi og John Dewey for å nevne noen. Deweys ’learning by doing’ kombinert med refleksjon og dømmekraft har en klar parallell til steinerpedagogikken. Pestalozzi skrev om håndens, hjertets og hodets læring. I steinerpedagogikken er læring gjennom tanke, følelse og vilje et av grunnprinsippene. Barna lærer gjennom rike opplevelser, og gjennom å forstå hva de gjør. Det går en utviklingslinje fra å gripe, via å gripes, til å begripe.

En annen sentral idé i steinerskolenes pedagogikk har røtter tilbake til Aristoteles’ syn på at læring må skje i takt med organismens utvikling og modning. Læringen er ikke noe som kun skjer mentalt. Kunnskaper og ferdigheter er også kroppslige fenomener. Steinerpedagogikken vil ivareta barns og unges helhetlige utvikling gjennom å sidestille læringens teoretiske sider med kroppens utvikling og velbefinnende. Derfor knyttes bevegelse, kunstneriske aktiviteter og håndverk til den kunnskapsmessige læringen.

En aktiv og skapende bruk av kroppen er steinerskolenes anliggende. Erfaringer gjøres med kroppen, og kroppen er et uendelig rikt instrument for læring. Dette er steinerpedagogikkens fokus og ikke kroppen som utgangspunkt for bedømmelse av barn. Det finnes utsagn fra Rudolf Steiner som kan tolkes i retning av at kroppsform og bevegelsesmåter vil kunne brukes diagnostisk. En slik praksis undervises ikke ved Steinerhøyskolen og hører ikke hjemme i steinerskolene. Noe helt annet er kunsten å iaktta elevene for å se hvordan de har det, hvordan de lærer og utvikler seg i forhold til undervisningen. Ideen om tilpasset opplæring forutsetter at elevene blir sett.

I dag fremstår steinerpedagogikken internasjonalt som en helhetlig og dynamisk skoleretning med idealer om å lytte til og respektere hvert enkelt barn, arbeide for sosialisering og solidaritet, og utforme læreplaner i tråd med de kulturer og samfunn som skolen befinner seg i. Det er steinerskoler på alle verdens kontinenter. Steinerpedagogikken har dannet grunnlag for undervisning innenfor de mest ulike religiøse, kulturelle og økonomiske forhold. Overalt tar skolene utgangspunkt i den lokale kulturens egenart, dens musikk, religion, kunnskaps- og håndverkstradisjoner. Steinerpedagogikkens syn på menneskets verdighet og de allsidige læringsmåtene har funnet gjenklang i fattige og rike land, i kristne, jødiske, islamske, hinduistiske, buddhistiske og areligiøse kulturer. Pedagogikken er politisk, økonomisk og religiøst fri. Steinerskolenes agenda er helt åpen.