Jeg har vært steinerskolemor i 29 år, lærer ved Steinerskolen i Moss fra 1993 til 2001. Fra 2001 har jeg undervist ved Rudolf Steiner Høyskolen. Jeg arbeider for tiden med en doktorgradsavhandling om steinerpedagogikk ved Universitetet i Oslo. Jeg er en ”insider”, og jeg er klar over at dette perspektivet er en utfordring, men det er verken umulig eller uvanlig å forske på et felt som man også selv er deltaker i.

Sandberg og Kristoffersen sier at de har en intensjon om å se bak steinerskolens fasade og informere om det de omtaler som antroposofiens okkulte virkelighetsforståelse som de påstår at steinerskolene bevisst skjuler for myndigheter og brukere. De undersøker ikke denne påstanden, men benytter den som premiss for resten av boken. Forfatterne skriver at de ikke vil steinerskolene til livs, de formidler at det er en etisk oppgave de har når de forteller det de mener er sannheten. De gir inntrykk av at de vil undersøke hvordan steinerpedagogikkens okkulte grunnlaget blir brukt i skolene og i lærerutdanningen. Problemet er imidlertid at de ikke undersøker noen ting, de bekrefter bare sine egne påstander ved å forutsette at steinerpedagoger leser og bruker Steiners tekster på en helt bestemt måte, ukritisk, lojalt og uselvstendig. Forfatterne siterer fra Steiners tekster, og på denne måten fremstår det som om de har ”bevist” sin påstand. Det er en effektiv måte å legge til rette for de slutningene de ønsker å trekke, men redelig er det ikke.  Metoden tilfredsstiller ikke de mest grunnleggende kravene til vitenskapelighet. Sandberg og Kristoffersen er opptatt av at Steiners arbeid ikke er vitenskapelig. Det er derfor synd at de to forfatterne ikke selv er mer etterrettelige og vitenskapelige i sitt eget arbeid.

Sandberg og Kristoffersen benytter egne erfaringer som kildemateriale, i tillegg til Steiners tekster, bøker om steinerpedagogikk, steinerskolens læreplaner, brosjyrer og andre tekster.  Dette er et viktig materiale til kunnskap om Steiners ideer, og hvordan ideene er videreformidlet. I tillegg benytter forfatterne 11 informanter som alle har dårlige erfaringer med Steinerskolen. De skriver at de 11 informantene utgjør et representativt utvalg av alle de som har henvendt seg til dem med negative erfaringer fra steinerskolene. I følge Sandberg og Kristoffersen er alle de norske steinerskolene representert i det samlede utvalget av skuffede, sinte og frustrerte tidligere lærere og foreldre som de har hatt kontakt med, men bare 11 er kommet med i boken. Det kan hende at de 11 informantene som de benytter er representative for det utvalget de har, men disse 11 er ikke representative for den samlede populasjon av lærere og foreldre ved de norske steinerskolene. Slik fremstår denne delen av deres kildemateriale som skjevt, og det er selvfølgelig egnet til å belegge de innledende påstander, men ikke til å nyansere dem. Når jeg leser de 11 informantenes tekster, fremstår de som ganske like i uttrykk og form. Jeg tviler ikke på de opplevelsene informantene har hatt. Det finnes sikkert sekteriske holdninger, utestengning eller hovmodige holdninger i steinerskolemiljøer, noe som ikke på noen måte kan forsvares eller aksepteres. Det er sikkert også slik at mange av disse erfaringene kan ligne hverandre. Men jeg stusser over at de stilistisk er så like. Kan det hende at de to forfatterne som bringer informantenes erfaringer videre, har preget dem? Den form for kildematerialet som Sandberg og Kristoffersen her benytter, livsminner, er et interessant og særpreget kildemateriale som ofte er sammensatt og flertydig. Det finnes det også spor av i dette materialet, likevel er det en ganske lik tone i de 11 tekstene. Også et slikt materiale må leses og tolkes kildekritisk. Og i en slik kildekritisk lesning er en undersøkelse av tilblivelsessituasjonen viktig. Tilblivelsessituasjonen er en sentral del av materialet selv. Minner formes og tolkes i etterkant av hendelser, og de tolkes og formes i samspill med den som lytter til minnene og i den sammenheng de blir fortalt. Det er ikke en feil ved kildene, men et særpreg. Og informantene som i denne boken formidler sine erfaringer, har formidlet dem innenfor konteksten av nettstedet steinerkritikk.no. Kan det ha påvirket innholdet i kildene, og eventuelt hvordan?  Det er grunn til å spørre på hvilken måte forfatterne har vært delaktige i kildenes tilblivningsprosess. Og på hvilken måte kan forfatternes grunnleggende premiss ha påvirket innholdet i informantenes minner?

Sandberg og Kristoffersen har en lang litteraturliste i boken, men det finnes også bøker som de ikke har benyttet og som jeg mener ville ha nødvendiggjort en mer nyansert behandling av det temaet de tar opp. For eksempel er det påfallende at filosofen Gary Lachmans bok om Steiner og hans ideer ikke er benyttet. Boken kom ut i norsk oversettelse våren 2009. Lachman er interessert i Steiners ideer, men han er også kritisk, han vurderer Steiner ut fra hans samtid, og Lachmans fremstilling er nyansert. Hvorfor er perspektiver fra denne boken ikke tatt med?  

På litteraturlisten til Sandberg og Kristoffersen er det ført opp 49 titler av Rudolf Steiner. Flere av titlene er ikke sentrale for pedagogisk arbeid og benyttes for eksempel ikke i lærerutdanningen. Det mest problematiske er likevel ikke at Sandberg og Kristoffersen siterer fra Steiners bøker, men den entydige måten forfatterne forutsetter og fremstiller at steinerpedagoger bruker Steiners ideer på: helt uten å vurdere dem kritisk og uten å lese dem kontekstuelt.  De fremstiller det som om det skulle være en direkte forbindelse mellom Steiners ideer og pedagogikken. Som om steinerpedagoger er uredelige og holder noe skjult for foreldre og myndigheter, og som om det ikke har vært en aktiv, kritisk og skapende pedagogisk virksomhet i denne pedagogiske tradisjonen. Ett av ”bevisene” for at Steiners okkulte ideer ligger bak pedagogikken, er ifølge forfatterne at et utvalg av Steiners verk er pensum på Rudolf Steinerhøyskolen. Selvfølgelig står en del tekster av Steiner på Rudolf Steiner Høyskolens pensumliste! Når ble det feil å ha historiske kilder på en pensumliste? Og hva skulle dette bevise? Ikke annet enn at denne pedagogiske retningen har et bevisst forhold til sin historie. Hadde forfatterne undersøkt hvordan Steiner ble lest og benyttet i undervisningen, ville bildet de tegner av steinerpedagogikken sett annerledes og mer nyansert ut.

Det hadde vært interessant å undersøke hvilken posisjon Steiners ideer har i kollegiene ved de norske steinerskolene og ved utdanningen ved Rudolf Steinerhøyskolen. Sandberg og Kristoffersen har ikke gitt et troverdig bilde av dette, og derfor bør det undersøkes! Forholdet mellom en idé og hvordan den traderes, utvikles, endres og oppfattes innenfor et miljø, er en stor oppgave, og resultatene ville være viktige for steinerpedagogikken i Norge. Det finnes nesten ikke forskning om steinerpedagogikk i Norge. Det pedagogiske forskningsmiljøet har så å si ikke interessert seg for denne alternative pedagogikken. Det er synd, for det har ført til at det i liten grad har vært noen faglig, pedagogisk debatt mellom det steinerpedagogiske miljøet og andre pedagogiske fagmiljøer i Norge, bortsett fra i forbindelse med avisdebatter. Og de har ikke åpnet opp for omfattende faglige diskusjoner. I slike sammenhenger er det vanskelig å utdype, drøfte og legge fram sammensatte og nyanserte problemstillinger.

Jeg arbeider med et doktorgardsprosjekt ved Universitetet i Oslo der jeg studerer hvordan Steiners ideer er formulert i de norske, formelle læreplanene for steinerskolene og hvordan steinerpedagoger i artikler og småskrift har kommunisert sine oppfatninger av dette ideinnholdet. Hva har steinerpedagoger lagt vekt på, hva har de eventuelt ikke kommunisert? Så langt har jeg ikke grunnlag for å si at det finnes okkulte elementer som er forsøkt holdt skjult i de tekstene som jeg undersøker. I læreplaner og artikler er det tydelig kommunisert at Steiners menneskekunnskap er inspirasjonen til utformingen av pedagogikken. I tekstene finnes det utførlige beskrivelser av pedagogikkens formål, faglig innhold, arbeidsmetoder, fortellerstoff, årstidsfester og andre felles begivenheter i skolenes liv. Slik jeg leser dette materialet, virker det som om steinerpedagogene bevisst har valgt ut det de mener er sentrale aspekter ved Steiners ideer, og videreutviklet pedagogikken ut fra dette. Læreplanene og artiklene inneholder noe av svaret på hva som er denne pedagogikkens grunnlag og egenart. Men likevel kan man stille spørsmål om det er noe som mangler i disse tekstene?  Er det noe steinerpedagoger ikke helt klarer å formidle i sine læreplaner, brosjyrer og artikler? Noe som kan danne grunnlag for bakgrunnen for Sandberg og Kristoffersens kritikk?

Jeg tror at steinerpedagogikkens ambisjon er vanskelig å beskrive, delvis fordi den er så sammensatt og mangfoldig, dels fordi idégrunnlaget er så mangfoldig, men også fordi den forsøker å romme en dimensjon som det ikke er så enkelt å formulere. Det er en dimensjon som tilhører hvert enkelt menneskes mest intime og sårbare rom: det skapende i hvert menneske. Aspekter som jeg tror alle vet hva er, og som de aller fleste av oss har en fornemmelse av når vi leser et dikt eller hører en strofe av en sang eller holder et nyfødt barn i armene. Det er aspekter som ikke så ofte blir inkludert i vitenskapelige undersøkelser, men som det er mulig gjennom kvalitative studier å undersøke. Welhaven kalte det for ”det uutsigelige”. For ham som dikter var det en målsetting at diktet skulle kunne uttrykke det. Steiner arbeidet på sin måte for å nå fram til kunnskap om disse aspektene. Han forsøkte å utvikle metoder for en åndsvitenskap. Som all annen virksomhet som gjør krav på å arbeide etter vitenskapelige metoder, må også Steiners resultater underkastes kritisk vurdering.  Hans begreper må stadig også gjøres til gjenstand for vurderinger. Gjennom å lese Steiner kritisk og kontekstuelt, vil man kunne få en forståelse av den samtiden han talte ut fra og de endringer han mente var nødvendige innenfor blant annet oppdragelse og pedagogikk. Det var mange som i tiden omkring 1920 så behovet for endringer i skolesystemet og i synet på barn og barns utvikling. De mange reformpedagogiske retningene som ble utviklet på denne tiden, er resultat av dette. Filmen ”Det hvite båndet” som går på norske kinoer nå, kan gi et tydelig bilde av noen av de utfordringene som fantes i dette feltet på Steiners tid.

Noen av de samme utfordringene finnes fortsatt i vår tid, men også helt nye og andre er kommet til. Innenfor dagens vitenskapsbaserte pedagogiske diskurs, er det ikke så lett å finne plass til ”det uutsigelige”. Kravene om at evidensbasert kunnskap skal være grunnlag for valg av stoff og metoder og læringsmål i skolen, er i mange sammenhenger helt riktige, og steinerpedagogikken benytter også denne kunnskapen, men steinerpedagoger (og også andre) stiller spørsmål ved om noen aspekter ved mennesket, ved barnet, kan bli borte i en for effektiv og sterkt målstyrt pedagogikk? Og de leter derfor etter inspirasjon som kan brukes i et slikt arbeid. I det idehistoriske grunnlaget for steinerpedagogikken og i praksistradisjonen, finnes inspirasjon for de som ønsker å arbeide med disse spørsmålene. Det finnes også andre inspirasjonskilder i dette arbeidet, og også disse benyttes, for eksempel i lærerutdanningen ved Rudolf Steiner Høyskolen.

For dem som ønsker å bli steinerpedagoger, er det viktig å kjenne til Steiners arbeid og hans utvidete forståelse av mennesket. I Steiners tekster og foredrag, der alt er åpent tilgjengelig, finnes hans oppfatning av menneskets vesen, hvordan barnet utvikler seg, hvordan menneskets 12 sanser står i forhold til hverandre, hvordan kropp og sjel og ånd virker sammen og av hvordan tanke, følelse og vilje hos barnet må utfordres i undervisningen. Steiner mente at det i alle mennesker finnes noe som ikke dør når kroppen dør, og at dette evige aspektet i hvert menneske finnes i menneskets ”Jeg”. Også dette var del av hans pedagogiske ideer. Men det er og var ideer og ikke et trossystem.

Steiners produksjon var enorm, særlig er det mange stenograferte foredrag som er utgitt, temaene er mange og mye er vanskelig tilgjengelig. Men min erfaring er at hans tekster bare er en begynnelse og ikke noen fasit for steinerpedagoger.

En undersøkelse som hadde et mer åpent utgangspunkt enn det Sandberg og Kristoffersen har, kunne ha kartlagt hvordan steinerskolelærere bruker Steiners ideer i sitt pedagogiske arbeid, hva slags lesning som finnes av Steiners tekster. Her tror jeg det hadde vært mulig å avdekke viktige og interessante synspunkter. Først og fremst tror jeg at et slikt prosjekt ville kunne synliggjøre utrolig mange og varierte lesemåter av Steiner og også interessante og selvstendige uttrykk for hvordan steinerskolelærere har utforsket og videreutviklet disse ideene, og mange forsøk på å formulere det ”uutsigelige”. Jeg tror også en slik undersøkelse vil kunne avdekke at det er stor variasjon i steinerskolelæreres forhold til Steiners ideer.

Jeg tror man ville finne at det finnes lærere som aldri selv har lest noe av Steiner, men som forholder seg til den pedagogiske praksisen. Dette er også Sandberg og Kristoffersen inne på(!): ”De fleste som er medarbeidere på steinerskolen har liten kjennskap til Rudolf Steiners tekster” (s.18). Men man ville også finne lærere som gjennom tiår daglig har lest Steiners tekster og som fortsatt undrer seg over hva han mente, men som likevel eller kanskje nettopp derfor finner inspirasjon i tekstene. Jeg tror man ville finne lærere som ikke forholder seg til at Steiner må leses kritisk, og som i liten grad kjenner den vitenskapsteoretiske diskursen han stod inne i, men som bruker det de opplever som fruktbart, og som forsøker å videreformidle det de har forstått. Av og til innsiktsfullt, men av og til også naivt.  Jeg tror man ville finne lærere som leser Steiner kritisk og som fortviler over sikkerheten i hans utsagn, de ufattelig store perspektivene, ordrikdommen og krassheten i hans polemikk mot den samtiden han var en del av, men som også verdsetter hans syn på mennesket og som henter inspirasjon fra utvalg og deler av forfatterskapet. Jeg tror resultatene av en slik undersøkelse av steinerskolelæreres forhold til Steiner og antroposofien, ville være mer interessante og sannere enn det Sandberg og Kristoffersen har fått fram. Også informanter som har negative erfaringer ville det være plass til i en slik undersøkelse, men ikke bare disse. Som en egen del av en slik undersøkelse ville det være viktig å studere hvordan Steiners tekster blir formidlet i undervisningen ved Rudolf Steiner Høyskolen og hvordan studentene oppfattet dette.  

Undersøkelser som jeg her har skissert, ville kunne formidle hvordan steinerskolelærere formulerer sitt forhold til idègrunnlaget og hvordan de formulerer det ”uutsigelige”, den rest som ofte faller utenfor vitenskapelige undersøkelser og som det ikke helt er plass til innenfor et rasjonelt menneskesyn.  Men som til tross for det likevel oppfattes som virkelig.